Det å sette folk i bås...

Å sette folk i bås
Jeg setter folk i bås. Jeg er opplært til at folk er folk og at i møte med nye folk skal jeg ha et åpent sinn. Her har jeg med tiden lært meg selv nok å kjenne til å vite at min virkelige verden er litt annerledes. Jeg har skjult denne sannheten fra meg selv over tid. Dette helt til jeg var på skitur med Kristoffer Olofsson og han stilte meg spørsmål med noe litt ubehagelige svar. Jeg setter folk i bås, selv har jeg valgt å kalle det knagger. En mental plass folk henger av seg sitt ytre og viser mer av sine indre verdier til meg. Spørsmålet Kristoffer stilte var enkelt. Hvordan hadde du gjort denne turen hvis du gikk med noen andre? Dette fikk meg til å tenke, svaret kom ganske fort. Vesentlig lengre og få det i tekstformat.
Først og fremst, risiko. Det er en risiko å gå på topptur og skiturer i skredterreng. Mitt hovedspørsmål blir her. Hvilken risiko er jeg villig til å ta, og hvilken risiko er de jeg er sammen med villig til å ta?

Hva består risikoen av? Snøskred og konsekvenser. Her kan det tegnes opp en strek med to ytterpunkter. Ingenting til død og invaliditet. Konsekvenstenking er en treningssak og det inneholder alltid noen faktorer jeg ikke kan svare på. Det er forskjellige konsekvenser på å løse ut et lite skred i en bakke som ikke inneholder noen terrengfeller kontra det å gå i en stor fjellside med masse terrengfeller og mye snø. Eller et sted med mye stein og lite snø, mulig man ikke blir begravet. Men møtet med mye stein på vei ned er ikke noe jeg ønsker meg. Konsekvenser, konsekvenser hvis jeg har feil i min vurdering av snødekket.

Her opererer engelsk språk med noe som heter «hazard», fare er oversettelsen til norsk. Så lenge der er snø og det er bratt nok kan det gå skred. Det betyr at faren for skred er tilstede, men ikke nødvendigvis en fare for meg hvis jeg ikke befinner meg der. Risikoen består av at der er en fare og at jeg befinner meg innen rekkevidde av dette faremomentet. Skred i form av skiløper utløst der du er, fjernutløsning, eller selvutløst og ikke minst av noen andre skiløpere i området som kan gjøre dagen min vanskelig. Så her ender jeg opp med at tiden jeg befinner meg i skred terreng og sannsynligheten at det skal gå et skred utgjør min risiko. Og den kan jeg bestemme mye selv.

Tiden jeg tilbringer i skred terreng. En egoistisk handling jeg utøver fordi jeg kan. Hvorfor utsette seg for risiko? Et vanskelig spørsmål uten noe klart svar. Mestring av kropp, mental kapasitet og omgivelser. En kompleks sammenfatning av faktorer som gir store opplevelser ute i det fri, fri for regler. Min egen vilje, mine valg. Mitt liv. Her ender jeg som regel opp med en runddans med meg selv om hva det vil si å leve, sitte inne å være trygg, eller ute og oppleve og lære? Alltid et sted mellom. Hva styrer mitt ego, eller mer riktig hvem?

Sannsynlighet for at det skal gå skred, en viktig faktor for risikoen, snødekkevurdering. Etter hvert som man er ute og høster erfaring blir man også bedre på dette. Hva gir skredfare og hva er bra snø og hva skal man holde seg unna. Grønne dager og røde dager der grønne dager er de dager jeg vet jeg er trygg. Røde dager er de dagene jeg vet det er skredfarlig ute og hvor jeg ikke skal befinne meg. Det vanskelige er de gule dagene da muligheten til bratt kjøring er der men feilvurderinger kan få konsekvenser. Etter hvert som erfaringene bygger seg opp blir man bedre og bedre å bedømme skredfaren. Og det gule området blir mindre og mindre. Likefult vanskelig å forholde seg til da det er her jeg utsetter meg selv før størst fare fordi det her er flest faktorer jeg ikke har kontroll over. Her møter jeg ofte mitt ego og må spørre hvem eller hva er min drivkraft for mine valg.
 
 
Så hvordan forholder jeg meg til meg selv og andre folk, jeg setter dem i bås! Eller jeg har laget egne kroker jeg henger.


 
 

1.Hvem skal jeg på tur med?

• Her er det ikke navnet i seg selv jeg er ute etter, men navnet bærer med seg ferdigheter, kunnskap og holdninger. Gruppestørrelse og dynamikk, noe jeg må forholde meg til og velge hvilken posisjon jeg vil ha i gruppen. Personlig liker jeg 3-4 personer i gruppen og på vanskeligere ting bare to personer.

2. Hvilken krok henger du på?

• Nybegynnere: De som trøbler med å svinge begge veier og ikke er kjent med utstyret enda, skredkunnskap er stort sett fraværende og de har heller ikke ferdigheter nok til å ferdes i skredterreng. Her skiller jeg også mellom jobb og fritid. På jobb handler det om å skape gode opplevelser hvor folk føler seg trygg og mestring. Tålmodighet og gruppedynamikk er viktige faktorer for å få dette til. Samt at jeg må finne utfordringer nok som gir mestringsfølelse og ikke kjeder seg. Det å se ferdigheter og tilrettelegge er viktig for å få dette til. På privaten er det bare å være på tur med fine folk.
• Viderekommende: Skredkunnskapen er regelbasert og innhøsting av erfaringer og snødekkevurderinger er viktige faktorer på turer. Skiferdighetene er ofte gode nok til å ferdes i 30-45 grader uten å falle.
• Stabile: Folk jeg vet tar gode avgjørelser i fjellet og har solide skiferdigheter. Ikke minst er de opptatt av å kunne stå på ski i morgen også.
• Risiko: her plaserer jeg de som velger en høy risiko, enten bevist eller ubevist. Ferdighetene kan være gode men skredkunnskapene lav, høyt ego og instagram-kontoen skal fylles opp med ekstreme bilder. Andre har kanskje gode skredkunnskap men mangler ferdigheter på ski og utsetter seg selv og andre for større risiko en hva jeg er villig til å ta. Og noen er rett og slett så gode at jeg blir den som setter meg selv og andre i fare med å bli med dem på ski.​ 

3. Hva er min drivkraft i dag

1. Her starter en indre dialog. Hva er min drivkraft i dag og hvorfor gjør jeg dette?
   1. Jeg liker å stå på ski, følelsen, balansen, vektoverføring i fart, det ukjente med snøen, mestre kropp og omgivelser. Dette er min grunn for å kjøre ski. Med tiden øker også ferdighetene, terrenget blir brattere, den morsomste snøen er 30cm pluss i løsnsø. Der balansen og utslagene gir mer flyt og spillerom i alle akser, pumpende svinger til flytende fart. Og denne plassen havner fort i skredterreng, gjerne 40-45 grader. Ergo risiko!
   2. Andre dager er der fjellsider som står ukjørt og jeg vet at jeg har kompetanse og ferdigheter til å gjøre det. Min indre trang forteller meg at det må gjøres, mye bare fordi jeg kan og ingen andre har gjort det før. Her kan jeg ikke svare ærlig enda på om det er kun for mestringen eller for annerkjennelse fra andre. Jeg har gjort mye folk ikke vet om, jeg vil påstå at jeg gjorde det for meg selv. Men med tiden kjenner jeg at jeg vil at noen skal vite om det.

                                                                 Uansett. jeg gjør det fordi jeg kan, på mine premisser.

1. Sosial aksept og anerkjennelse. Jeg kjenner ofte på presset om at jeg i mitt yrke skal være fremst og presse grenser. Dette mye fordi dette har stor effekt innen markedsføring. Jeg liker ikke media. Mye skyldes dette presset om å prestere, ta avgjørelser basert på mediasluken. Ikke minst er jeg selv redd for å legge ut bilder av aktiviteter jeg selv ser på som høyrisiko. Dette i frykt for å legge mer press på andre i samme situasjon eller i startgropen på et liv i skredterreng.

1. Så en øvelse jeg bruker er å kartlegge mine følelser ved en kopp kaffe på morgenen og kjenne etter hva er det som driver meg i dag. Og hvordan påvirker dette mine avgjørelser i fjellet. Etter noe refleksjon rundt dette finner jeg meg et dyr som jeg mener passer for den aktuelle følelsen. Hvis jeg har dager der jeg trenger å være rask og lett på foten i fjellet ser jeg for meg en liten snømus med svart haletipp. Denne representerer meg i dag, mitt ego. På denne sitter jeg selv, selvfølgelig i liten skala som om jeg rir på snømusa. Og ute i fjellet må jeg stadig sjekke om det er jeg som styrer snømusa eller snømusa/egoet som tar meg med på uønskede eventyr.

I motsatt tilfelle er det jeg som har med meg en gruppe i fjellet, her vet jeg at det er lav risiko som gjelder. Nå ser jeg for meg en kamel som forbereder seg på å gå ut i ørkenen. Først og fremst fordi en kamel ikke har noe i et snødekt land å gjøre, alt er nytt og avgjørelser må tas på det grunnlaget. Og en kamel må gjøre avveide avgjørelser for den tar noe valg, kamelen er også stor og treg som gjør at terrenget og informasjonen som naturen gir glir sagte forbi. Her representerer også kamelen mitt ego og jeg er den som skal styre mitt ego, risikoen for uønskede hendelser skal ikke forekomme.

4. Hva tillater forholdene i dag?
​Hva tillater forholdene i dag? Svaret er ikke like enkelt som ja, eller nei, det enkle er de dagene det er åpenbart farlig. Ferske skred, drønn i snøen og skytende sprekker. Disse dagene kaller jeg røde dager og er lett å identifisere. Dette skjer når det ligger et svakt lag under bundet snø, i Nord-Norge oftest representert i form av fokksnø. Sjeldent får snøen ligge i mer en tre dager uten at vinden kommer og flytter på den. Tre dager er det snøen burde få ligge i fred i bratte heng for å stabilisere seg.
Værmelding og været som har vært er lett å huske eller finne tak i. Dette er mitt første spørsmål, har det kommet snø og vind de tre siste dagene? Dette gir meg en god ide om snøen er ustabil eller ikke.

Neste er om der er svake lag i snødekket som gjør at snøen ikke har fått tid å binde seg. Oftest i form av overflate rim eller kantkornet snø, varsom og Regobs er gode hjelpemidler her hvis du ikke kjenner vær historikken i regionen. Ute i fjellet graver jeg gjerne noen testprofiler i snøen straks jeg kjenner at det er endringer i snødekket. Dette for å finne ut om der er informasjon jeg har gått glipp av.
Av og til er det nok å stikke staven ned i snødekket for å kjenne etter hva som er der. Hvis jeg ikke finner noe av bekymring er siste spørsmål om været vil gjøre noe med skredfaren mens jeg er ute i fjellet. Fra 30 cm nysnø og trygge forhold kan fort endre seg til ustabile forhold på 30 min ved vind. Andre spørsmål er hva som skjer over deg i terrenget. Hengskavler som får fersk vindtransportert snø på seg og bryter av og detter ned på deg. Eller om solen myker opp bindingene i samme skavlene for så sleppe kjøleskap store tunge blokker på deg eller påvirke svake lag lang nede i snøen. Noe som er det siste spørsmålet, finnes der dype vedvarende svake lag i snødekket?
​
Hvis det er tilfellet er jeg veldig konservativ da disse er litt som gambling. Hvis der er mye snø påvirker de sannsynligvis ikke dette laget, vår vekt som skiløpere påvirker ikke spesielt mer ned en 1 meter. Derimot er det vanskelig å vite formasjonene i snødekket, kanskje er der en nedsnødd rygg eller stein som gjør at du kommer ned til det svake laget og utløser et digert skred. Grønne dager er de dager jeg vet det ikke er noe av disse faktorene som gir ustabiliteter og stort sett gjennom sesongen er det stabile forhold. De vanskeligste dagene er de det er gule forhold, kanskje ikke helt trygt, men med en kjørestil hvor man ikke påvirker underlaget like hardt kan det gå fint. Hvor mye belastning tåler underlaget og hvordan kan jeg kjøre på det for å ikke utløse skred? Her er egoet noen ganger vanskelig å styre. Trygg eller litt risiko, og hva om jeg feilvurderer med hva litt risiko er og et eventuelt skred blir dobbelt så stort som jeg har forutsett? Vel, jeg bruker å doble skred størrelsen jeg forventer for å se om det fortsatt er en avgjørelse jeg ville tatt. Unngå terreng feller!

 ​

​
5.Dagens tur
Dagens tur må da velges ut fra hvem jeg er på tur med og hva ferdighetene ut fra hvilken krok de henger på og hva forholdene tillater. Det som er viktig er at man har et bevist forhold til risiko, egen drivkraft og hva forholdene tillater på forhånd og har gjort seg opp en mening hvor man er villig til å gå på tur i fjellet. Det vanskelige er når drivkraften, din eller andres overgår det du mener forholdene tillater. Samtaler om forhold og risiko er viktig for at det skal bli en bra tur hvor forventninger og faktisk tur er mest mulig samkjørte. Og her er det viktig å ha en god plan b og c, gjerne d også hvis forholdene plutselig skulle endre seg. Dette er forhold jeg ønsker at turfølget har snakket om på forhånd eller at gruppen er så kjente med hverandre at vi vet at gode avgjørelser blir tatt alene av individene eller gruppen.

Min viktigste erfaring er at du trives på tur i lag med de du er med og holder dine forventinger og ego der etter.
 
Og som Trond Helander har lært meg. Det er helt legitimt å si: «Ikke i dag» hvis man mener forholdene ikke er trygge i forhold til utvalgt tur.
                                                                                 God tur, hilsen André Madvig Wagelid