Det nydelige fingerrisset som bare ble skit. Vi så en nydelig taulengde på et sportsfelt, som kunne trollbinde en hver klatrer med kilesett i munnen. Linja er godt sikret med kiler og små kamsikringer. Først ca 10 meter vertikal klatring, litt skrått opp mot høyre. Så en teknisk travers ut venstre, med dårlige fottak og litt slappe tak. Over til godt riss igjen som fulgte linja opp til toppankeret. Grad 6b+. Den så litt spennende ut, da det ikke var noe å sikre i ut langs den 2 meter lange traversen. Ja, kanskje til og med dritspennende. Det hele startet fint. Fine ringerjamer og nydelige sikringer. Så fine at jeg vurderte å skrive hjem om disse vakre plasseringene. Et lite stykke før det skulle traverseres ut til venstre kom der et litt vanskeligere parti. På to fingerjamer, med venstre fot i risset, måtte jeg plassere en presis fot ute til høyre. For å kunne frigjøre høyre armen, som var øverst, måtte jeg sette press på begge føttene og stive av over magen. Kroppsspenning over magen økte for å gjøre flyttet. Jeg prompet, trudde jeg først. Før jeg utbryter. «Nei, faen. Æ dreit meg ut!» Outi roper tilbake. «Hæ, ka skjedde?» Jeg svarer igjen. «Æ dreit meg ut! Sånn skit i ræva, den jækla diaréen. Helvete også…» Rå latter ble tilsvaret. Mellom ledefall på noen meter, og litt bremseskiver med bremsevæske i underbuksa, ble noe ting mindre viktig en andre. Risset og klatringen var for fin til å avslutte, jeg måtte fullføre. Etterpå ble det inspeksjon av utført bremsejobb og konklusjonen ble at det måtte vaskes litt klær. Resten av dagen ble brukt til vask og avslapping. Heldigvis kom det to dager regn med hvile og restitusjon, slik at magen fikk hentet seg inn igjen. Shit happens 

Update.

Luna nascente 6b

Crux, rett sti. Ta venstre.

Vent til du finner folk ved et innsteg. Mest sannsynlig rett, hvis tvil spør.
Første taulengde 6b er kort men krevende å finne ut av, inspirert til nytt bulder!

Andre taulengde er 6a+ og det er viktig å stole på foten. Hvis ikke hører du høye hyll fra taulag under når pendelfallet kommer på gamle bankebolter.

Så følger det mye kos, kanskje standplasser er noe mindre kos. Lagde egne der det var mulig. To gamle bankebolter knytt sammen med noe som skulle ligne dobbel fiskeknute på 4mm tau ikke tilfredsstiller mine ønsker.
Fant en suveren standplass etter mye kos, med granittstol og gode sikringer, kosen skulle ingen ende ta.

Neste taulengde, mulig nummer 7. Storkammen var tatt med, bd#4. Den største vi har per dags dato. Her skulle den brukes etter vår italienske guidebok. Som alt står på italiensk vel og merke.
Denne taulengden har det seg slik at man må klatre opp ca 15m litt skrått opp mot høyre. Traversere ut mot venstre under et halvmåne formet overtak med riss i. Og ned ut videre venstre for så runde kanten og klatre videre opp til ny standplass. Etter ca 12m ser jeg den perfekte plasseringen til vår store kamsikring. Dytter den fint inn og føler meg trygg, bare kos. Kommer ut til venstre ved toppunktet og ler av den morsomme klatringen. Overser bæsj rett ved siden av øverste sikring. Tenker ikke over det man ikke får med seg. Klatrer ned en litt ekkel off-with som enkelt lar seg klatre med litt chicken wing og lay back. Chicken wing for de som ikke vet hva det er kommer en kort forklaring her. Utfør kylling dansen på gulvet og lat som at ene vingen henger fast i en fjellsprekk litt bredere en du er tykk. Layback er bare å holde en kant av sprekken og stå med føttene i samme sprekk. Etter litt balansekunst kan jeg fortsette traversen ut mot venstre for så runde ut over kanten. Høyden merkes og det ser langt ut til øverste sikring med avføring ved sin side.
Rundt kanten ser jeg den åpenbare grunnen til hvorfor ta med den store kamsikringen. Et langt riss i typen bredere en min hånd strekker seg bortover og oppover mot neste standplass som er boltet. Outi roper og lurer på om det går bra, jeg er litt usikker på hvor lenge jeg har stått der og tenkt. Men det eneste tanken jeg finner er «her skulle kamsikringen stå». Jeg roper ned, jada. Må bare skifte modus. Kosemodusen er over og verdens realiteter kommer over meg. Heldigvis viser det seg å være enkel klatring og der står en fastklemt kamsikring i risset litt høyere oppe. Denne føles som en gavepakning og ny standplass kommer straks etter.

Nytt nydelig koseriss følger, denne gang med litt mer tempo og besluttsomhet. Standplass av tre ok bankebolter.
Nest siste taulengde og vi hører mye spetakkel og latter innblandet med noe som kan være italiensk bannskap fra taulengder over oss. En travers på 30m med en god sikring venter oss. Enkel klatring på 4 tallet.

Siste taulengde, sjarmør etappen. Bare å toppe ut svaet i toppen, fint riss. Til der ikke er No riss lengere… 5b klatring 5/5+ sva. Mange lange rappellering ned hvis vi må snu. Eller bare opp. Et enkelt flytt så ser det greit ut. Flyttet går fint, godt med sikring rett under seg. Svaet fortsetter men bør bare blankere og blankere. Til slutt står jeg der og undres. Er dette rett vei? Jeg ser rundt meg. Ut venstre ser lettere ut men lengere. Opp er like langt, men kortere med blankt sva. Og jeg ser mer tak bare litt høyere hvor alt vil lette seg. To små flytt til uttopping. Jeg ser ned og konstaterer at det fortsatt er langt ned til siste sikring. Jeg børster skoene godt og smører skoen inn granitt og jobber meg forsiktig gjennom til de gode takene og sikkerheten. Vel oppe blir det mat på oss begge før vi finner stien ned.

Nede møter vi det ene tyske taulaget som var foran oss. Der får vi høre historien om dramaet som utspilte seg på siste taulengden. Tyskerne var på den litt tynt sikrede traversen før siste taulengde. Litt lettere nervøs før den siste litt mentale taulengden blir de sittende å vente, lytte og føle. Italieneren over bruker tid, flytende italiensk i form av noe de antok var bannskap. Dette etterfulgt av store lange prompelyder og høye utrop om «mortale! Mortale!» Det var da det gikk opp for dem hva som ventet.
​
Lykkelig uvitende hang vi lengere nede med våre egne tanker som vi senere skulle føle på.

Terskelen for dårlig sikrede sva og traverser har økt så langt inn i ferien. Og skulle vi finne oss litt ukomfortabel er det bare å lage prompelyder og rope mortale, mortale så letter det en hver situasjon.
Mulig kommer det også noe om skit i ruta, eller etterfølge av å ta på…

Fine dager i Italia

Elsker å bloge. Kommet inn på Nortind. På vei mot internasjonalt godkjent tindeveileder. Måtte veien dit fortsatt inneholde humor, fine opplevelser og bra folk.

Å sette folk i bås
Jeg setter folk i bås. Jeg er opplært til at folk er folk og at i møte med nye folk skal jeg ha et åpent sinn. Her har jeg med tiden lært meg selv nok å kjenne til å vite at min virkelige verden er litt annerledes. Jeg har skjult denne sannheten fra meg selv over tid. Dette helt til jeg var på skitur med Kristoffer Olofsson og han stilte meg spørsmål med noe litt ubehagelige svar. Jeg setter folk i bås, selv har jeg valgt å kalle det knagger. En mental plass folk henger av seg sitt ytre og viser mer av sine indre verdier til meg. Spørsmålet Kristoffer stilte var enkelt. Hvordan hadde du gjort denne turen hvis du gikk med noen andre? Dette fikk meg til å tenke, svaret kom ganske fort. Vesentlig lengre og få det i tekstformat.
Først og fremst, risiko. Det er en risiko å gå på topptur og skiturer i skredterreng. Mitt hovedspørsmål blir her. Hvilken risiko er jeg villig til å ta, og hvilken risiko er de jeg er sammen med villig til å ta?

Hva består risikoen av? Snøskred og konsekvenser. Her kan det tegnes opp en strek med to ytterpunkter. Ingenting til død og invaliditet. Konsekvenstenking er en treningssak og det inneholder alltid noen faktorer jeg ikke kan svare på. Det er forskjellige konsekvenser på å løse ut et lite skred i en bakke som ikke inneholder noen terrengfeller kontra det å gå i en stor fjellside med masse terrengfeller og mye snø. Eller et sted med mye stein og lite snø, mulig man ikke blir begravet. Men møtet med mye stein på vei ned er ikke noe jeg ønsker meg. Konsekvenser, konsekvenser hvis jeg har feil i min vurdering av snødekket.

Her opererer engelsk språk med noe som heter «hazard», fare er oversettelsen til norsk. Så lenge der er snø og det er bratt nok kan det gå skred. Det betyr at faren for skred er tilstede, men ikke nødvendigvis en fare for meg hvis jeg ikke befinner meg der. Risikoen består av at der er en fare og at jeg befinner meg innen rekkevidde av dette faremomentet. Skred i form av skiløper utløst der du er, fjernutløsning, eller selvutløst og ikke minst av noen andre skiløpere i området som kan gjøre dagen min vanskelig. Så her ender jeg opp med at tiden jeg befinner meg i skred terreng og sannsynligheten at det skal gå et skred utgjør min risiko. Og den kan jeg bestemme mye selv.

Tiden jeg tilbringer i skred terreng. En egoistisk handling jeg utøver fordi jeg kan. Hvorfor utsette seg for risiko? Et vanskelig spørsmål uten noe klart svar. Mestring av kropp, mental kapasitet og omgivelser. En kompleks sammenfatning av faktorer som gir store opplevelser ute i det fri, fri for regler. Min egen vilje, mine valg. Mitt liv. Her ender jeg som regel opp med en runddans med meg selv om hva det vil si å leve, sitte inne å være trygg, eller ute og oppleve og lære? Alltid et sted mellom. Hva styrer mitt ego, eller mer riktig hvem?

Sannsynlighet for at det skal gå skred, en viktig faktor for risikoen, snødekkevurdering. Etter hvert som man er ute og høster erfaring blir man også bedre på dette. Hva gir skredfare og hva er bra snø og hva skal man holde seg unna. Grønne dager og røde dager der grønne dager er de dager jeg vet jeg er trygg. Røde dager er de dagene jeg vet det er skredfarlig ute og hvor jeg ikke skal befinne meg. Det vanskelige er de gule dagene da muligheten til bratt kjøring er der men feilvurderinger kan få konsekvenser. Etter hvert som erfaringene bygger seg opp blir man bedre og bedre å bedømme skredfaren. Og det gule området blir mindre og mindre. Likefult vanskelig å forholde seg til da det er her jeg utsetter meg selv før størst fare fordi det her er flest faktorer jeg ikke har kontroll over. Her møter jeg ofte mitt ego og må spørre hvem eller hva er min drivkraft for mine valg.
 
 
Så hvordan forholder jeg meg til meg selv og andre folk, jeg setter dem i bås! Eller jeg har laget egne kroker jeg henger.


 
 

3. Hva er min drivkraft i dag

1. Her starter en indre dialog. Hva er min drivkraft i dag og hvorfor gjør jeg dette?
   1. Jeg liker å stå på ski, følelsen, balansen, vektoverføring i fart, det ukjente med snøen, mestre kropp og omgivelser. Dette er min grunn for å kjøre ski. Med tiden øker også ferdighetene, terrenget blir brattere, den morsomste snøen er 30cm pluss i løsnsø. Der balansen og utslagene gir mer flyt og spillerom i alle akser, pumpende svinger til flytende fart. Og denne plassen havner fort i skredterreng, gjerne 40-45 grader. Ergo risiko!
   2. Andre dager er der fjellsider som står ukjørt og jeg vet at jeg har kompetanse og ferdigheter til å gjøre det. Min indre trang forteller meg at det må gjøres, mye bare fordi jeg kan og ingen andre har gjort det før. Her kan jeg ikke svare ærlig enda på om det er kun for mestringen eller for annerkjennelse fra andre. Jeg har gjort mye folk ikke vet om, jeg vil påstå at jeg gjorde det for meg selv. Men med tiden kjenner jeg at jeg vil at noen skal vite om det.

                                                                 Uansett. jeg gjør det fordi jeg kan, på mine premisser.

1. Sosial aksept og anerkjennelse. Jeg kjenner ofte på presset om at jeg i mitt yrke skal være fremst og presse grenser. Dette mye fordi dette har stor effekt innen markedsføring. Jeg liker ikke media. Mye skyldes dette presset om å prestere, ta avgjørelser basert på mediasluken. Ikke minst er jeg selv redd for å legge ut bilder av aktiviteter jeg selv ser på som høyrisiko. Dette i frykt for å legge mer press på andre i samme situasjon eller i startgropen på et liv i skredterreng.

1. Så en øvelse jeg bruker er å kartlegge mine følelser ved en kopp kaffe på morgenen og kjenne etter hva er det som driver meg i dag. Og hvordan påvirker dette mine avgjørelser i fjellet. Etter noe refleksjon rundt dette finner jeg meg et dyr som jeg mener passer for den aktuelle følelsen. Hvis jeg har dager der jeg trenger å være rask og lett på foten i fjellet ser jeg for meg en liten snømus med svart haletipp. Denne representerer meg i dag, mitt ego. På denne sitter jeg selv, selvfølgelig i liten skala som om jeg rir på snømusa. Og ute i fjellet må jeg stadig sjekke om det er jeg som styrer snømusa eller snømusa/egoet som tar meg med på uønskede eventyr.

I motsatt tilfelle er det jeg som har med meg en gruppe i fjellet, her vet jeg at det er lav risiko som gjelder. Nå ser jeg for meg en kamel som forbereder seg på å gå ut i ørkenen. Først og fremst fordi en kamel ikke har noe i et snødekt land å gjøre, alt er nytt og avgjørelser må tas på det grunnlaget. Og en kamel må gjøre avveide avgjørelser for den tar noe valg, kamelen er også stor og treg som gjør at terrenget og informasjonen som naturen gir glir sagte forbi. Her representerer også kamelen mitt ego og jeg er den som skal styre mitt ego, risikoen for uønskede hendelser skal ikke forekomme.

​
5.Dagens tur
Dagens tur må da velges ut fra hvem jeg er på tur med og hva ferdighetene ut fra hvilken krok de henger på og hva forholdene tillater. Det som er viktig er at man har et bevist forhold til risiko, egen drivkraft og hva forholdene tillater på forhånd og har gjort seg opp en mening hvor man er villig til å gå på tur i fjellet. Det vanskelige er når drivkraften, din eller andres overgår det du mener forholdene tillater. Samtaler om forhold og risiko er viktig for at det skal bli en bra tur hvor forventninger og faktisk tur er mest mulig samkjørte. Og her er det viktig å ha en god plan b og c, gjerne d også hvis forholdene plutselig skulle endre seg. Dette er forhold jeg ønsker at turfølget har snakket om på forhånd eller at gruppen er så kjente med hverandre at vi vet at gode avgjørelser blir tatt alene av individene eller gruppen.

Min viktigste erfaring er at du trives på tur i lag med de du er med og holder dine forventinger og ego der etter.
 
Og som Trond Helander har lært meg. Det er helt legitimt å si: «Ikke i dag» hvis man mener forholdene ikke er trygge i forhold til utvalgt tur.
                                                                                 God tur, hilsen André Madvig Wagelid

Husbyviktind 800moh
Båtskyss til Husbyvika og "parker" båten der, langt nok fra land slik at den ikke ligger tørr når du kommer ned igjen. Finn en fin vei opp. Vi valgte å gå i litt brattere terreng for å unngå våte usikrede sva opp, i toppen kom vi til to dieder der det ene var mye store løse blokker i og det andre vår vått. Vi valgte det våte diederet og lusket oss opp der, det viste seg senere at vi kom til å rappellere ned det andre da der var ferdig feste der. Dette festet valgte vi å bytte ut før rappell. Oppe på ryggen gikk vi langt til høyre rundt ryggen til det slakeste området med lett 3er klatring. Ca 20 meter før du runder rundt ryggen på framsiden igjen var det et gammelt rappellfeste i noe jeg vil beskrive som en brevsprekk. Noget stor brevsprekk dog, denne burde erstattes da det er 60 m opp til neste rappellfeste og 60m ned til forrige. Vi endte opp med å klatre opp rappellruta, enkel klatring som var greit nok sikret og for det meste lett og lese. Toppen er smal og luftig. Rappeller ned ruta du gikk opp hvis du har funnet rappellfester vel og merke. Vi har byttet ut noen og fjernet noe gammelt der det så ut som behov for dette. Etter andre rappell går det ann og rappellere ned på den store gresshylla og gå ned til siste rappell, kan føles litt utsatt. Spesielt hvis det er vått. Siden fant vi bekken og diederet med store løse blokker i og rappelerte 15m ned på hylla og gikk ut til venstre der de store (i finnmarksmålestokk, ca 20cm diameter) og rappellerte ned til hylla der vi kom opp. der ble det av med tau og sele for å labbe ned til en litt tørrlagt båt. 

​Ute i det fri, sol, vindstille. Marihøne som kryper på oppover på nakkekragen, fjell så langt du ser, varmen fra solen som sprer seg i kroppen. Frihet til å bevege seg utenfor vei i fjell, finne veien selv. Toppen i seg selv er ikke målet, ikke veien heller. Aktivitet og vennskap, være med folk man trives med i et miljø man trives i. Jeg tar en ukritisk selfie for å vise verden hvordan jeg ser ut og at verden er en fin plass. Returen fra Husbyviktinden blir en av de vakre med midnattssol og stille hav i liten båt tett på livet og følelsene den bringer. Kontraster fra varm sol til kald havbris, Spenning og trygghet. Varmen i hjertet over tryggheten å være. Jeg kommer hjem og ser selfien jeg har tatt og oppdager at jeg igjen har hatt en dårlig hårdag og ingen har sagt noe, gode venner aksepterer meg og liker mitt selskap. Ihvertfall liker jeg å tenke det...

Det handler om folk, sikkerhet og oppfølging. Ta vare på folk, gjøre dem trygg. Passe på at alle har det bra. Dette er vi gode på og bruker mye tid på. Vi er ute og trener egenferdigheter slik at vi alltid er best mulig rustet til å håndtere situasjoner som kan oppstå. Mye tid har jeg brukt i vinterfjellet med å lage snøblokker til levegger. En dag etter stormen Ole var jeg meget glad for det. En storm overrasket oss på snaufjellet med en gruppe elever. De fleste snøhulene var ferdig gravet og folk hadde funnet soveposen og varmen inne i hula. Derimot var det to teltgrupper som bare skulle spise litt i teltet før de gikk og la seg. Teltene ble lagt flat og ingen middag fortært. De 50 meterne mellom snøhule og telt var det nå ikke sikt mellom mer og snøblokkene jeg lagde ble erodert bort av vind mens jeg bygde levegg. Løsningen var å sette blokkene på langs mens jeg økte tempo på byggingen for å få opp levegger til teltene. Denne dagen husker jeg at jeg var glad for alle bortkastede timer med graving av lemurer i snø som denne.
​

20 år med fjellklatring
Det har nå gått 20 år siden jeg for første gang ledet denne ruten som er på filmen. Sveinung Råheim og Remi Bendiksen tok meg med til Fugløya som ny tilflyttet klatrer. Med hurtigbåt fra Bodø til Sørfugløy, store oppakninger langs fjæra ut til Leirvika for å klatre på røde riss. Senere røde av blod fra såre fingertupper. Teltstenger la vi igjen i Bodø, etter samkjøring av historier var det for å spare vekt. Ikke fordi de ble glemt av. Så med telt over oss som dyne sov vi under Munnharpeveggen for å unngå den verste vinden og regnet som kom på natten. Og den gangen jeg og Mikjel Thorsrud sov under storstein med buldret drift og grillet Marshmallows på engangsgrill mens vi ventet på at resten av gruppa skulle komme utover. Det ble litt dårlig stemning når vi fikk vite at de hadde ombestemt seg og ikke ville komme med mat og annet utstyr. Heldigvis fikk vi både mat og selskap da været ble bra. 20år er gått, klatring er det blitt mye av. Norgesmester junior, gode plasseringer i Norges cup, mange nye ruter og bulder er satt opp. Skader og motivasjon satte en stopper for den aktive konkurranse klatringen. Så nå brukes tiden på koseklatring, noen prosjekter i ny og ne og mye på kursing og det å ta med andre folk ut i fjellet for vise vei.

Viktig lærdom jeg har lyst å dele med folk er:

Uansett hvor du befinner deg må du tørre å starte et sted, feile, lære for så å mestre.
Vi har alle startet et sted, selvsagt under trygge omgivelser som er håndterbar.
For så utvide vår kunnskap og erfaring.

Lev livet
​
André Madvig Wagelid
​

Thailand og ski
Alpint landslag
En utøver
i Beiarn
Offpiste
Med jungelhatt mot sol
Og GOD på ski.

​Det var en nydelig dag hvor far og sønn begge var fornøyd.

Robert Worachai Pinsent kan du følge på instagram hvis du vil vite mer om Thailand og alpint landslag.

Welcome back any time :)

​André Madvig Wagelid

Livet som fjellguide og shopping.

Shopping, finne tid blandt stengte veier, koloekjøring og livet i fjellet, eller Beiardalen.

Selvfølgelig er der noen beskjeder som man(jeg) går glipp av. Sånn som barndåp foreksempel. 
På kort varsel blir fly tog billeter ombooket slik at vi fysisk kan være tilstede. 
Fysikk, kort hår, nybarbert og med RENE klær...
Dette kan tidvis vise seg å være litt vanskeligere en først anntatt.

Hårklipp, naboen kan klippe hår. Man på kort varsel når det er kritisk kan det skje at det ikke passer. Etter en del SMSer er jeg like langhåret og jeg har fått klar påminnelse om at det er lurtå gåtil frisør oftere en 1 gang i året.

​Være ren, vi har nå fått opp et fungerende bad. Dusj, varmekabler og LYS. Renhet er et faktum, og mye enklere en før. Før måtte vi fyre sauna og bære vann fra bekken. Og før dette igjen dusje ute i regnet, da jeg bodde i bil... Livet blir enklere.

Klær, hmm. Min kjære søster hjalp meg med dette. Over telefon klarte vi å formiddle bukselengde, midje og fot lengde ved hjelp av en ledning som måle tråd og søkestang med cm mål på. Dette var en seanse som foregikk på p plassen på togstasjonen over telefon. Mine mål er 102-90-100 0g 45, nesten som en god ski, med litt god rocker.

Ta vare på hverandre.